Smaragdgruvenes historie
Smaragdfunnene er gjort i en inntrengningsmasse av mænaitt, dannet i perm for ca. 270 mill. år siden, i kambrisk alunskifer (kambrium: fra 500 til 570 mill. år før vår tid). Mænaitt er en lysegrå, sur gangbergart, hvis innhold vesentlig består av feltspat.
Mænaitten viser overganger til pegmatitt (grovkrystallisk utforming) og denne fører foruten feltspat: kvarts, flusspat (grønn og fiolett), lys glimmer (muskovitt), kopperkis, topas (hvit og middels klar honning-gul) og beryll (lys grønn og mørk: smaragd).
Engelskmannen Edward Y. Aston som var geolog og meget interessert i åsformasjonene og mineralforekomstene i Eidsvoll satte i gang gruvedrift på Byrud etter smaragd. Det var hans datter Evelyn Aston som først oppdaget smaragden da hun var ute og gikk på ski på Mjøsa. Målet for turen var en grotte hun ville undersøke. I det samme området hadde det gått et lite snøskred, noen steiner hadde løsnet og da hun undersøkte disse nærmere oppdaget hun grønn smaragd. Evelyn Aston hadde studert geologi og mineralogi i England. Dette forteller Evelyn Aston om i et brev hun skrev.
Edward Y. Aston, som arbeidet på Eidsvoll Guldværk dannet et selskap som fikk det storslagne navnet "The Norwegian & General Exploration Company Ltd." som skulle utnytte forekomsten. Gruvedriften ble startet i 1899, men nedlagt i 1909. Det ble ikke funnet rent lite smaragd i de første årene, og foran den engelske kong Edward den 7's kroning i 1901, var prisene høye.
På denne tiden arbeidet ca. 30 menn i gruvene, de var for det meste fra Eidsvoll, men det arbeidet også svensker og engelskmenn i gruvene. Gruvene ble drevet under ledelse av en engelsk gruveingeniør, Arthur Dickinson.
Den totale utstrekningen av gruvefeltet er ca. 300 m. Det ligger tipper fra gruvene og ut i vannet. Det finnes 12 gruveganger i alt og den lengste strekker seg 80 m inn i fjellet. Det ble brukt dynamitt og krutt for å få ut smaragdene.
Ingen vet klart hvorfor gruvedriften opphørte. Var det slutt på forekomsten eller var det fordi smaragdårene forsvant ned i Mjøsa eller var det fordi man tidlig på 1900 tallet gjenoppdaget smaragdforekomstene i Colombia, en viten som Aztekerne hadde tatt med seg i graven. I dag utvinnes 90% av all smaragd i Colombia.
De første årene gav et bra utbytte, den største smaragden som ble funnet, hadde et tverrsnitt på størrelse med en blyant. Smaragdene ble sendt over til England, og det heter seg at det skal være smaragd fra Byrud i de engelske kronjuvelene. I forbindelse med gruvedriften ble det bygget knuseri, vaskeri, smie og administrasjonsbygning. Dertil kom et lite atelier med glassvegger, hvor smaragden ble veid. I dag er det bare en liten rest av muren på administrasjonsbygningen som er igjen.
Etter gruvedriftens slutt ble stedet glemt. De eneste som undersøkte gruven var tyskerene under 2. verdenskrig. Men så vokste interessen for Norges eneste og faktisk Nord-Europas eneste smaragdforekomst og i de senere år har mange både fra inn- og utland besøkt gruvene.
Smaragdens symbolikk
Navnet smaragd kommer fra oldgresk smaragdos og latin smaragdus.
Den romerske naturhistoriker Plinius (23-79 e. Kr.) har beskrevet smaragdens farge i sin naturhistorie. Den beskrives som den mest behagelige av alle farger. Et trett øye finner hvile og får sin kraft igjen ved å se på denne myke grønnfargen. Smaragdens fargenyanser spenner seg fra lys pastellgrønn til nesten sort-grønn.
Smaragden er ytterst sjelden helt ren og klar, den har som oftest inneslutninger som kalles urtegård (jardin). Den grønne fargen ble ganske naturlig satt i forbindelse med fruktbarhet. Derfor hører denne steinen til jordens gudinne.
Smaragden er vårens stein, Mai måneds lykkestein, tiden da alt grønt og planter og trær begynner et nytt liv. Ved siden av å fryde øyet, hadde smaragden beroligende virkning, den var et godt middel mot epileptiske kramper og sykdommer. Den jagde bort frykt og onde ånder, så forfattere av eldre mineralogiske verker visste ikke alt det gode de skulle tillegge denne steinen.
Ved siden av sin magiske kraft var smaragden også fyrstenes stein, da man trodde den kunne gjøre sin eier rik.
90% av verdens smaragder kommer fra Colombia, deriblandt verdens skjønneste. Andre funnsteder er Brasil, Australia, nordlige Ural, Syd i Østerrike, India, Sør-Afrika, Zimbabwe og i Norge. Prisen på smaragd er svært høy.
Smaragd tilhører mineralgruppen beryll. Beryll (Be3 Al2 Si6 O18) er et silikat av aluminium og det sjeldne lettmetallet beryllium. Hardheten ligger mellom 7,5-8 og den spesifikke vekt mellom 2,65 og 2,75. Strek: Hvit. Krystallene er et sekskantet prisme, som kan være fargeløst, eller ha fargene blek grønn, blå, rosa, hvit og gul. Beryllen forekommer i pegmatittganger. Klar og dyp grønn beryll, kalles smaragd. Den er bare funnet et sted i Norge.
Edward Y. Aston, som arbeidet på Eidsvoll Guldværk dannet et selskap som fikk det storslagne navnet "The Norwegian & General Exploration Company Ltd." som skulle utnytte forekomsten. Gruvedriften ble startet i 1899, men nedlagt i 1909. Det ble ikke funnet rent lite smaragd i de første årene, og foran den engelske kong Edward den 7's kroning i 1901, var prisene høye.
På denne tiden arbeidet ca. 30 menn i gruvene, de var for det meste fra Eidsvoll, men det arbeidet også svensker og engelskmenn i gruvene. Gruvene ble drevet under ledelse av en engelsk gruveingeniør, Arthur Dickinson.
Den totale utstrekningen av gruvefeltet er ca. 300 m. Det ligger tipper fra gruvene og ut i vannet. Det finnes 12 gruveganger i alt og den lengste strekker seg 80 m inn i fjellet. Det ble brukt dynamitt og krutt for å få ut smaragdene.
Ingen vet klart hvorfor gruvedriften opphørte. Var det slutt på forekomsten eller var det fordi smaragdårene forsvant ned i Mjøsa eller var det fordi man tidlig på 1900 tallet gjenoppdaget smaragdforekomstene i Colombia, en viten som Aztekerne hadde tatt med seg i graven. I dag utvinnes 90% av all smaragd i Colombia.
De første årene gav et bra utbytte, den største smaragden som ble funnet, hadde et tverrsnitt på størrelse med en blyant. Smaragdene ble sendt over til England, og det heter seg at det skal være smaragd fra Byrud i de engelske kronjuvelene. I forbindelse med gruvedriften ble det bygget knuseri, vaskeri, smie og administrasjonsbygning. Dertil kom et lite atelier med glassvegger, hvor smaragden ble veid. I dag er det bare en liten rest av muren på administrasjonsbygningen som er igjen.
Etter gruvedriftens slutt ble stedet glemt. De eneste som undersøkte gruven var tyskerene under 2. verdenskrig. Men så vokste interessen for Norges eneste og faktisk Nord-Europas eneste smaragdforekomst og i de senere år har mange både fra inn- og utland besøkt gruvene.