Smaragdgruvenes historie

Smaragdfunnene er gjort i en inntrengningsmasse av mænaitt, dannet i perm for ca. 270 mill. år siden, i kambrisk alunskifer (kambrium: fra 500 til 570 mill. år før vår tid). Mænaitt er en lysegrå, sur gangbergart, hvis innhold vesentlig består av feltspat.
Mænaitten viser overganger til pegmatitt (grovkrystallisk utforming) og denne fører foruten feltspat: kvarts, flusspat (grønn og fiolett), lys glimmer (muskovitt), kopperkis, topas (hvit og middels klar honning-gul) og beryll (lys grønn og mørk: smaragd).

Engelskmannen Edward Y. Aston som var geolog og meget interessert i åsformasjonene og mineralforekomstene i Eidsvoll satte i gang gruvedrift på Byrud etter smaragd. Det var hans datter Evelyn Aston som først oppdaget smaragden da hun var ute og gikk på ski på Mjøsa. Målet for turen var en grotte hun ville undersøke. I det samme området hadde det gått et lite snøskred, noen steiner hadde løsnet og da hun undersøkte disse nærmere oppdaget hun grønn smaragd. Evelyn Aston hadde studert geologi og mineralogi i England. Dette forteller Evelyn Aston om i et brev hun skrev.

Edward Y. Aston, som arbeidet på Eidsvoll Guldværk dannet et selskap som fikk det storslagne navnet "The Norwegian & General Exploration Company Ltd." som skulle utnytte forekomsten. Gruvedriften ble startet i 1899, men nedlagt i 1909. Det ble ikke funnet rent lite smaragd i de første årene, og foran den engelske kong Edward den 7's kroning i 1901, var prisene høye.

På denne tiden arbeidet ca. 30 menn i gruvene, de var for det meste fra Eidsvoll, men det arbeidet også svensker og engelskmenn i gruvene. Gruvene ble drevet under ledelse av en engelsk gruveingeniør, Arthur Dickinson.

Den totale utstrekningen av gruvefeltet er ca. 300 m. Det ligger tipper fra gruvene og ut i vannet. Det finnes 12 gruveganger i alt og den lengste strekker seg 80 m inn i fjellet. Det ble brukt dynamitt og krutt for å få ut smaragdene.

Ingen vet klart hvorfor gruvedriften opphørte. Var det slutt på forekomsten eller var det fordi smaragdårene forsvant ned i Mjøsa eller var det fordi man tidlig på 1900 tallet gjenoppdaget smaragdforekomstene i Colombia, en viten som Aztekerne hadde tatt med seg i graven. I dag utvinnes 90% av all smaragd i Colombia.

De første årene gav et bra utbytte, den største smaragden som ble funnet, hadde et tverrsnitt på størrelse med en blyant. Smaragdene ble sendt over til England, og det heter seg at det skal være smaragd fra Byrud i de engelske kronjuvelene. I forbindelse med gruvedriften ble det bygget knuseri, vaskeri, smie og administrasjonsbygning. Dertil kom et lite atelier med glassvegger, hvor smaragden ble veid. I dag er det bare en liten rest av muren på administrasjonsbygningen som er igjen.

Etter gruvedriftens slutt ble stedet glemt. De eneste som undersøkte gruven var tyskerene under 2. verdenskrig. Men så vokste interessen for Norges eneste og faktisk Nord-Europas eneste smaragdforekomst og i de senere år har mange både fra inn- og utland besøkt gruvene.